Kunstnere
Anne Tveit Knutsen, Arne Rygg, Astrid McGarrighan, Birgit Eide, Bjarte Bjørkum, Brynhild Grødeland Winther, Eleanor Clare og Dillan Marsh, Gunhild Sannes, Harald Tørresen, Judith Elisabeth De Haan, Karina Herteig, Kristina Austi, Kwestan Jamal Bawan, Laura Gaiger, Lillian Presthus, Manuel Portioli, Rita Marhaug, Sara-Marie McGarrighan, Siavash Kheirkhah, Tone Andersen, Tove Tømmerberg, Trine Hovden, Vibeke Rød Kjøde
Kurator
Jane Sverdrupsen, daglig leder Kunstgarasjen
Det mest fundamentale aspektet ved den menneskelige opplevelsen av tid er generasjonsskiftet. Det er et eksistensielt aspekt ved det å være levende, og er en påminnelse om vår individuelle forgjengelighet. Denne prosessen er samtidig en sammenheng vi som mennesker inngår i som strekker seg utover egne levde liv; hvor det som ligger til tidligere generasjoner er i stand til å prege det som skjer i kommende generasjoner. Studier innen epigenetikk har vist at opplevelser og traumer kan gi målbare biologiske endringer som videreføres til neste generasjon, noe som understøtter hvordan fortidens hendelser kan påvirke fremtidens mennesker på et genetisk nivå (Yehuda & Bierer, 2009). Skiftende generasjoners gjerninger vil samlet påvirke samfunnets helhetlige utvikling, og dermed også ha en rolle i ens eget liv selv om man ikke skulle ha egne barn.
Foreldreskap er en grunnleggende og transformativ erfaring som deles på tvers av kulturer. Likevel reflekterer denne universale gjerningen samtidens komplekse sosiale, kulturelle og politiske strømninger. Forskning fra Bronfenbrenners økologiske systemteori viser hvordan barns utvikling formes i samspill med både mikronivåer, som familie og nærmiljø, og makronivåer, som samfunnets politiske og økonomiske struktur (Bronfenbrenner, 1979). I vår samtid uttrykker den yngste generasjonen større bekymring for fremtiden. Ifølge rapporten «The State of the World’s Children» fra UNICEF (2021) rapporterer unge mennesker over hele verden økende stress knyttet til klimaendringer, økonomisk ustabilitet og globale konflikter. Disse utfordringene danner et bakteppe som må navigeres av de menneskene som akkurat nå befinner seg i sin oppvekst, og ikke minst deres foreldre. Hvordan er det å oppdra barn i en tid hvor utfordringer som dette preger synet på fremtiden?
Kunstgarasjens medlemsutstilling AVKOM har en sentral tematikk som samler ulike kunstneriske betraktninger rundt dynamikken mellom generasjoner, både i form av personlige narrativer og overordnede samfunnskommentarer. Kunstverkene i utstillingen beskriver barns liv og omstendigheter gjennom en forelders øyne, og hvordan en selv forholder seg til det å ha vært et barn i en familie som har sin egen historie. I utstillingen vil man kunne ane spor av hvordan miljøet betinger erfaringer og omstendigheter som inngår i en gitt oppvekst, og ikke minst hvordan den gjeldende tidsånden preger synet på barnet og foreldrerollen. Kunstverkene går inn på aspekter ved foreldreskap som dreier seg om symbolikk, konvensjoner og rolleforventninger kombinert med det biologiske og omsorgsmessige aspektet og den nære tilknytningen som eksisterer i kraft av familiebåndet.
AVKOM er med dette en kunstnerisk tilnærming til diskursen rundt vårt samfunns forming av dets mest påvirkelige mennesker, og hva dette betyr for hvordan vi lever. Utstillingen gir anledning til å oppleve kunstverk av 24 kunstnere som sier noe om opplevelsen av foreldreskap og familierelasjoner i vår samtid, og med det undersøker menneskets forhold til fortid, nåtid og fremtid.