sperre
sperre Lillian Presthus    
 Liv Falck:
bunnsperre
Liv Falck:

Norwegian

Malte minner - den gang, for alltid


Lillian Presthus' kunst engasjerer. Ikke fordi hun tar opp samtidens ulike aktualiteter, men fordi hun tar opp evige menneskelige tema. Om hvordan vi hele tiden speiler oss i andres blikk og gjennom tilbakemeldinger fra andre mennesker danner vårt selvbilde. Og dermed vår identitet.
I bildene møter vi mennesker som enkelte ganger er svært stilisert fremstilt, nesten som sjablonger, mens de andre ganger er nærmest fotografisk gjengitt. Disse personene er da også hentet fra gamle fotografier. Felles for alle personene er at de hviler i sitt billedunivers. De er fastfrosset i sine positurer slik fotografen fanget dem, for så å bli overført på lerretet. Mange av fotografiene tilhører åpenbart en annen tid og slik sett er personenes nærvær på lerretet kun som et avtrykk av minner. Men disse menneskene ser på oss, de vil oss noe.
Kunstnerens persongalleri presenteres gjennom et ganske intenst billedspråk. Billedspråket understreker personenes fastlåste posisjoner. De er plassert innimellom, bak eller over ornamentale tapeter eller baktepper. Det repeterende mønsteret i bakgrunnen overgriper i noen tilfeller personene og som figurer slukes de inn i mønsteret. De forsvinner i sine omgivelser. Menneskene er i ferd med å bli usynlige. For seg selv? For omverdenen?
Fargene er sterke og mange. Bildene utfordrer oss i sin form. Personene på bildene står frontalt og ser på oss. Slik sett er bildene møter mellom personene i bildene og betrakteren. Men her er ikke duket for noen duell, ei heller en spenstig dialog. Menneskene betrakter oss ikke, de er oppslukt i sitt eget liv. En annen tid. Likevel ønsker de å fortelle oss noe. Jeg undrer; Hva vil de? Hvem er de?
Personene vi møter er ofte så naturalistisk fremstilt at vi kan gjenkjenne personene fra bilde til bilde. Det dreier seg om bilder fra et familieliv. Bildene domineres av småjenter, alene eller flere på samme lerret. I et av bildene ser vi hele familien samlet, Familieportrett (2004)
Her aner vi en viss ubalanse i bildet; den smilende moren og den mer alvorlige faren sitter som to motpoler på hver side av bildet, med ungeflokken i midten. Polariseringen her av kvinne og mann kan vise til en rød tråd gjennom mange av bildene. Der mannen ofte assosieres med den dominerende og aktive vil kvinnen stå for det passive og dominerte. Kvinnefigurene i Presthus' bilder synes i mange tilfeller å være klassiske kvinneskikkelser; de søker aksept og positiv tilbakemelding på sin eksistens og fremtreden. Farsfiguren kan symbolisere det samfunnet man søker aksepten fra.
***
Frida Hansen var lenge en kvinne hvis kunstnerskap for en stor del var glemt og gjemt. Av kjente norske tekstilkunstnere fra begynnelsen av 1900 tallet, var det i lang tid Gerhard Munthe som rådet grunnen alene. Da kunsthistoriestudenten Anniken Thue tidlig på 70-tallet begynte å interessere seg for Frida Hansens vakre gobeliner måtte hun bruke lang tid på å nøste frem det som viste seg å være et betydelig kunstnerskap. I Presthus' malerier finner vi mange spor etter Hansens vevde mønstre. Bakgrunnen i mange av bildene er pakket med referanser. Omamentale botaniske mønstre slynger seg og repeteres på de store lerretsflatene.

Fragmentene av Hansens tepper er med på å danne miljøet og selve billedrommet rundt personene. Fortiden bringes inn i nåtiden og slik også tradisjonen; våre røtter. På lignede vis som Frida Hansen var en "usynlig" kvinne inntil Anniken Thue trakk henne frem i lyset, er Tapetpiken (2004) et eksempel på en jente som er blitt usynlig. Hun går i ett med tapetet bak henne. Hun smelter sammen med bakgrunnen, og vi aner bare omrisset av jentens skikkelse. Om vi kan bringe henne frem igjen er opp til omverdenen. Noen må se henne for at hun kan eksistere. l
Et annet historisk dokument i bildene er et dikt fra gamle minnebøker:
"Du aldri finn kor langt du fær,
ein stad som heimen dyr og kjær,
der fjell og fjord og dal og li, ligg bjart og blid,
i ljoset frå di barndoms tid."
Dette diktet sammen med vakre mønster skaper en jordnær og særnorsk stemning i bildene. Historien er ikke glemt fortid, den er en viktig del av vår tid.
Titler kan være en mer eller mindre viktig del av et verk. Hos Presthus er de svært talende og kan ved førsteinntrykket synes å legge sterke føringer i opplevelsen av bildet. Tekst og bilde utgjør en helhet. Men som en opplevelsesramme lukker de ikke for ulike nyanser i tolkningene.
Bruken av fotografier, Frida Hansens motiver og direkte bruk av tekst er med på å danne et komplekst univers som disse personene eksisterer i. Rike assosiasjonsmuligheter åpner for en rekke lesninger, der man kan finne mange lag av mening. Mye avhenger selvsagt av innfallsvinkelen og perspektivet til den enkelte betrakter - i likhet med all kunst.
***
I Matisses maleri Rødt rom, også kalt Harmoni i rødt (1908-09), ser vi hvordan det ornamentale tapetet brer seg ut over for- og mellomgrunnen og slik flater ut bildets
tredimensjonale rom. Maleriet nærmer seg modernismens mediespesifikke ide om maleriets egenart om maleriet som en flate. I Presthus' bilder er ikke tapetets oppgave å fjerne illusjonen av et billedrom. Kunstneren ønsker ikke å spille på maleriets kvaliteter, her er tapetet brukt symbolsk. Personene i forgrunnen er i ferd med å gå inn i bakgrunnen. De slukes opp av sine omgivelser. Kanskje de er i ferd med å tilintetgjøres? Tapetet kan her vise til våre omgivelsers kraveller følelsen av å bli umyndiggjort - eller ikke å bli sett eller bli misforstått. Som i Tapetpiken. En annen serie det også er naturlig å nevne her, er Mønsterpiker (20042005). I disse bildene møter vi de små jentene fremstilt etter sjablonger. De fremtrer selv som et mønster i det de repeteres over hele flaten. Dette kan leses som at identiteten viskes ut. Enten ved at ingen ser - eller ved at j enten ikke blir sett for den hun er.
Mange av bildene til Presthus har tittelen Snill pike. Jentene er mer eller mindre gjenkjennelige personer. De snille pikene fremstilles tilsynelatende uskyldig i kort kjole og oppstilt for fotografering. Men ansiktene forteller en annen sannhet. Disse små jentene har et annet alvor i ansiktstrekkene og en dypere klokskap i blikket enn alderen skulle tilsi. Her øynes et voksent menneske som avbildes lik et barn. Eller snarere et modent menneske som tenker tilbake og ser barndommen med nye briller.
V I Maleriet Tapetpiken er et tidligere verk av Lillian Presthus. Jeg mener dette bildet er et sentralt verk i hennes
kunstnerskap hittil. Dette maleriet viser i sin ytterste konsekvens et menneske som har opphørt å eksistere. Bildet var med på Presthus' separatutstilling i Galleri Parken i Bergen i 2004.

Barndommens minner og opplevelser kan være en bør mange har med seg. På godt og vondt. Kravet om å prestere og være "snill pike" (eller "flink gutt") kan oppleves som vond om man føler at man ikke innfrir de krav som stilles. Presthus stiller spørsmål ved dette å måle menneskers verdi etter hva de fysisk og mentalt presterer. Hvordan følelsen av å være usynlig eller verdiløs kan oppstå. Å være snill pike assosieres ofte med prestasjoner. Gode prestasjoner - i tillegg til å at en skal være snill og pen. Presthus' snille piker blottstiller følelsen av utilstrekkelighet. Tematikken går på det indre plan.
Men ved at maleriene lar betrakteren gjenkjenne personer ved at det samme ansikt opptrer i flere bilder, tar kunstneren også for seg den ytre likhet. Fordi bildene er fremstilt etter fotografier, blir dette en dobbel dokumentasjon på at vi har ett bestemt individ å forholde oss til. Portrett med tapet (2005) er en serie bilder der vi ser det samme jenteansiktet sitte foran ulikt fargede bakgrunner. Fargen danner ulike stemninger i bildene. Har disse jentene kommet et skritt videre? De stirrer direkte og utfordrende på betrakteren.
Ikke lenger som en del av bakgrunnen. De vil bli sett. De trer klart frem. Bakgrunnen er farget. Jentene er hovedsakelig i sort/hvitt. Egentlig en fotografisk abstraksjon. Igjen dette paradoksale som Lillian Presthus' kunst er full av. Ved sin sort/hvite abstraksjon unndrar der seg en endelig konfrontasjon med betrakteren. Også ved det at de tilhører fortiden - de fremtrer derfor mer som symboler enn som individer. De fremtrer som talskvinner og de krever å bli sett.
Ved å bruke fotografiet så eksplisitt i sine bilder, ved at personene ofte er malt i svart/hvitt mot en farget bakgrunn, får Presthus frem flere aspekt fra fotografiet som medium.
Der maleriet ofte kan vise til en tenkt virkelighet, viser fotografiet en avbildning av noe som har skjedd. Særlig gjelder dette dokumentarfotografiet. I disse maleriene møter vi fotografiet som bilder fra et familieliv overført på lerretet.
Fotografiet viser oss en fortid. Men med en gang noe er fanget på film, er det blitt fortid. Et øyeblikk som var. Men siden det er tatt bilde av dette øyeblikket, vil det vare evig.
Roland Barthes skriver i sin bok Camera lucida (i norsk oversettelse: Det lyse kammer) om sine betraktninger rundt fotografiet. En opplevelse han særlig søker i bildene er det han betegner punctum. Dette punctum er å forstå som en særegen kvalitet ved enkelte fotografier i det at det er noe ved dem som stanser blikket og virkelig fanger oss i det øyeblikket bildet viser. En slik opplevelse gjør oss også smertelig klar over at bildet viser et stykke frosset tid. At det vi ser på bildet for lengst er over. I fotografiet ligger dermed en sterk tilstedeværelse av døden. Det forgjengelige. Et fotografi er for Barthes også et "Memento mori" - "Husk du skal dø".
Ved at Presthus benytter fotografier som utgangspunkt for personer i sine malerier er det naturlig å bringe inn Barthes som en nærliggende referanse. Hos Presthus bringes fortiden inn i nåtiden. Bildene av personene er de samme som før, men vi vet at tiden er gått og at disse menneskene er blitt eldre. Ved at personene fremstilles i fotografiets svart/hvite abstraksjon understrekes dette spranget i tid. Barnets opplevelser og liv og det voksne nåtidige liv veves sammen. Barnet har tatt den voksnes visdom og i den voksne ser vi sporene av minner. Her er rom for både en glede og en sorg i at noe er over. Minnene varer ved, uansett.
Det forgjengelige med livet blir også en del av Presthus' malerier. Ved å bruke fortiden så sterkt i bildene kan bildene leses som en sorgprosess over noe som er forbi eller som et ønske om å arbeide seg ut av et tema. Det siste kan styrkes ved at så mange av bi}d~ne omh~
I motsetning til nybarokke tendenser i samtidskunsten der tanken heller synes å være "jeg skal ikke dø" eller "jeg er evig" flytter Presthus tankene mye nærmere det intime og selvopplevde og ekte. Hun har en direkte måte å konfrontere betrakteren på. Vi kjenner hennes kunst på kroppen. I livet ligger også døden. For å føle glede må vi også ha kjent sorg.
***
I Prinsesseportrettet (2005) møter vi et portrett av den lille j enten som vi gjenkjenner fra mange av de andre portrettbildene. Men her aner vi et smil i munnviken, og blikket er stolt. Jenten er kledd i finkjolen, med rød sløyfe i håret og i hvit bluse.
Bakgrunnen er dekket av ulike mønstre i stoffer, på gulv og vegg. Her er også to kvinneskikkelser vi ikke kjenner igjen fra noen av de andre bildene.2 Fokuset hviler naturlig på j enten i forgrunnen. Hun står midt i bildet og ser rett på oss. Hun er malt i farger i likhet med bakgrunnen. Her er ikke tanken om fortidens nærvær så sterk. En optimistisk palett preger hele maleriet og vi aner en helt annen stemning. Denne j enten mestrer. Hun tror på seg selv og kommer derfor frem fra bakgrunnen. De to eldre kvinnene bak går mer i ett med omgivelsene, de samme omgivelsene som den lille piken har frigjort seg fra. Hun står støtt alene.
***
Lillian Presthus våger en ærlighet. Ærlighet om livets eksistensielle realiteter. Om hvordan det er å være menneske, og kanskje særlig om hvordan det er å være kvinne. Tematikken er høyst sannsynlig kjent for de fleste, også menn. Følelsen av å ikke strekke til, at vi ikke er bra nok eller tanker knyttet til selve identiteten om å bli sett for den man er. Disse maleriene har potensialer til å treffe mange i en dyp erkjennelse. Gjenkjennelsen av den såre nakenheten som vi alle besitter innerst inne. Vi er bare mennesker. På godt og vondt.
Men de positive mulighetene ligger også der.


15. desember 2005 Liv Falck
cand. philol.
I
sperre sperre
Galleri Langegården 2016
sperre sperre
WORKS 2016
sperre sperre
WORKS 2015
sperre sperre
WORKS 2014
sperre sperre
WORKS 2012
sperre sperre
WORKS 2011
sperre sperre
WORKS 2009-10
sperre sperre
WORKS 2007-08
sperre sperre
WORKS 2005-06
sperre sperre
WORKS 2003-04
sperre sperre
WORKS 2001-02
sperre sperre
Lithographs
sperre sperre
ART BOOK
sperre sperre
My studio
sperre sperre
Texts
sperre sperre
CV
sperre sperre
LINKS
sperre sperre
CONTACT

sperre

sperre  
Gunnar Danbolt   
sperre  
C YA !  
sperre  
 Liv Falck:  
sperre  
Liv Falck  
sperre  
Anmeldelse av Øystein Hauge  
sperre  
 
sperre      
       
1-6
av 6